Forstå benmargskreft: Symptomer, diagnose og behandling

Hva er forårsaker benmargskreft?

Vi vet ikke nøyaktig hva som forårsaker benmargskreft, men noen faktorer øker risikoen:

• Alder: Risikoen øker med alderen. De fleste får diagnosen rundt 70-årsalderen. Det er sjeldent hos personer under 40 år.

• Kjønn: Benmargskreft er litt vanligere hos menn enn hos kvinner.

• Familiehistorie: Å ha en nær slektning (som forelder eller søsken) med benmargskreft kan øke risikoen noe. Den totale risikoen er likevel lav, og slektninger blir vanligvis ikke testet.

• Livsstil: Overvekt kan øke risikoen for å utvikle sykdommen.

• Yrkeseksponering: Noen studier tyder på at personer som jobber innen jordbruk, metall- eller petroleumsindustri kan ha noe økt risiko.

• Andre medisinske tilstander: En tilstand kalt MGUS (monoklonal gammopati av usikker betydning) er ikke kreft, men kan i noen tilfeller utvikle seg til benmargskreft. Rundt 1–2 % av personer med MGUS utvikler benmargskreft hvert år.
  
  

Det finnes ingen måte å helt forhindre benmargskreft på, men gode helsevaner – som å spise sunt og være fysisk aktiv – er alltid en god idé.

 

Vanlige symptomer

Benmargskreft kan gi mange ulike symptomer, blant annet:

• Anemi: Kreftcellene kan fortrenge de røde blodcellene i beinmargen og føre til tretthet, svakhet eller tungpustethet.

• Tretthet: Mange opplever sterk utmattelse, som kan skyldes sykdommen, anemi, bivirkninger av behandling – eller en kombinasjon.

• Beinsmerter: Det vanligste symptomet. Kreftcellene kan skade skjelettet, lage «hull» i beina eller tynne dem ut (osteoporose). Smertene sitter ofte i rygg eller ribbein og forverres ved bevegelse.

• Endringer i ryggraden: Benmargskreft i ryggvirvlene kan føre til sammenfall (kompresjonsbrudd), noe som kan føre til redusert høyde over tid. I noen tilfeller kan det også trykke på nerver og gi smerter, nummenhet eller muskelsvakhet.

• Nervesymptomer: Noen opplever prikking, nummenhet eller svakhet på grunn av nerveskade (perifer nevropati).

• Nyreproblemer: Sykdommen påvirker ofte nyrefunksjonen, vanligvis uten tydelige symptomer i starten. Det oppdages ofte via blodprøver.

• Høyt kalsiumnivå (hyperkalsemi): Når bein brytes ned, slippes kalsium ut i blodet. Dette kan føre til døsighet, forstoppelse og ytterligere nyreproblemer.

• Infeksjoner og feber: Immunsystemet svekkes, noe som gjør infeksjoner vanligere og vanskeligere å bekjempe. Luftveiene er særlig utsatt.
  
  

 

Hvordan stilles diagnosen?

Dersom legen mistenker benmargskreft, kan følgende undersøkelser bli anbefalt:

• Blodprøver: For å sjekke unormale proteiner eller kalsiumnivåer.

• Urinprøver: For å påvise proteiner produsert av myelomceller.

• Benmargsprøve (biopsi): For å undersøke plasmacellene i mikroskop.

• Bildeundersøkelser (røntgen, MR eller CT): For å se etter beinskader.
  
  

 

Behandlingsalternativer

Store fremskritt i behandlingen har forbedret overlevelsen betydelig, men sykdommen er fortsatt dødelig for mange.

Hovedmålene med behandlingen er å:

• Fjerne alle tegn på benmargskreft.

• Forebygge eller reversere organskade ved å kontrollere sykdommen.

• Opprettholde god livskvalitet.

• Lindre smerter.

Du og legen din vil sammen bli enige om den behandlingsplanen som passer best for deg. Stamcelletransplantasjon (også kalt benmargstransplantasjon) tilbys vanligvis pasienter opp til rundt 70 år. Etter denne alderen innebærer behandlingen større risiko, og man velger ofte andre medisiner i stedet.

Kliniske studier

Som del av behandlingsplanen kan det også være aktuelt å delta i en klinisk studie. Kliniske studier er forskningsprosjekter der man tester nye behandlinger. Det kan være snakk om et nytt legemiddel, en ny kombinasjon av eksisterende behandlinger, en annen dose, eller en helt annen type terapi.  Det pågår for tiden kliniske studier som undersøker nye behandlingsformer for benmargskreft. Du kan finne og kontakte aktuelle studier her. 

Å leve med benmargskreft

Å få en diagnose som benmargskreft kan være overveldende. Men husk: Mange lever fortsatt aktive og meningsfulle liv både under og etter behandling. Regelmessig oppfølging, sunne levevaner og støtte fra familie, venner eller pasientorganisasjoner kan utgjøre en stor forskjell.

Kilde

Blodkreftforeningen